Oppgave 1: Pastisj

14 sep

Planer
– en pastisj over Ragnar Hovlands essay Reiser

Først når du er mett, trygg og del av et sosialt fellesskap våkner behovet for anerkjennelse og selvrealisering. Det mente i hvert fall Maslow. Det gjelder å ta det trinnvis, ett steg av gangen. Eller som Trond-Viggo sier: skaffe deg mat, og klær, og jobb. Og du må klare det aleine. Først da er du fri til å prøve ut hva du vil bli. For her vil du vel ikke bli? Du vil vel videre, fremover og oppover i pyramiden? Hvis ikke risikerer du å bli stående på ett og samme nivå og ende opp med aldri å få realisert deg selv. Og kanskje aleine også. Og du risikerer å slå om deg med antikverte uttrykk som at ”alt godt kommer til den som venter”. For den som venter, venter ofte forgjeves. Om man da ikke er eksepsjonelt tålmodig, og det er man som regel ikke. Da gjelder det å gjøre som Egon i Olsenbanden: å ha en plan. Og vil man første ha en plan, får man ofte det.
Noen ganger kan planene bygge seg opp nesten uten at man er klar over det. Man kan ha hatt en vag drøm langt der i det fjerne, et nesten umerkelig åndedrag av håp, eller et nyfødt ønske man knapt var klar over. Sakte, nesten umerkelig kan det vokse seg større og sterkere, kommer nærmere og kreve oppmerksomhet og handling. Andre ganger kan planene slå ned som plutselige lyn fra klar himmel. Pang og så er de der bare, uten forvarsel, som overraskende, skrikende behov som krever å bli tilfredsstilt.

MANGE SLAGS PLANER
Gamle syvende sans’er var ofte fulle av planer. Trolig ikke så mange pang-planer, og kanskje ikke så mange planer som hadde vokst seg store og sterke over lang tid heller. Ofte små, men likevel planer, om fremtidige hendelser man gledet seg til eller som var mindre hyggelige. Som middag hos tante Erna, Aïda på Operaen, sopptur i skogen og langhelg til en storby i nærheten. Foreldremøter, kakelotteri og husk å ta inn posten for Fru Olsen. Eller tid for planting på kirkegården, tannlegetimer og møter man gruet seg til i ukesvis. Enkeltstående eller gjentakende hendelser, men samtidig planer med start og slutt. I hvert fall i syvende sans’en. Den er for lengst historie for de fleste. Men planene er der fremdeles. De lever i beste velgående, en del kanskje bare i hodet, men mange også i nye og moderne minnebanker som Outlook og IPhone.

Jeg minnes med glede mange av barndommens håp og ønsker. Mange av dem ble oppfylt. Kanskje på grunn av mine barnlige forsøk på å få mer av det jeg ønsket eller å slippe unna det jeg mislikte. Eller kanskje det ville blitt sånn uansett. Jeg foretrekker å tro at i hvert fall en del av dem ble virkelighet fordi jeg tok grep for å påvirke utfallet i stedet for å sitte passiv og vente. Jeg hadde en plan. Og det virket.
Ofte ble man også preget av andres planer, på godt og ondt. Spesielt varme minner har jeg om min barndoms juler. Her ble fargerike ønsker og drømmer blandet med pirrende håp og forventninger før det hele ble rørt godt sammen med hemmelighetsfull planlegging og hyggelige forberedelser. Resultatet ble som regel så vellykket at man forsøkte å gjenta det på samme måte og med samme ingredienser igjen og igjen. Det var planlegging og gjennomføring i praksis. Og det ga mersmak.
Slike barndomserfaringer setter ofte preg på ens fremtidige forhold til planer. Enten har man sett lyset, og følger samme vei videre, ofte i sine forgjengeres fotspor, eller man velger å ta av fra den vante stien og følge en alternativ vei videre. Mer eller mindre kjent eller ukjent. Mer eller mindre planlagt eller planløst.
For selvfølgelig finnes det også dårlige planer der ute. Planer med uheldige mål, og mål med uheldige planer. Dessverre blir mange av dem satt ut i livet også. Selv husker jeg med blandet misnøye og dårlig samvittighet planer som ble lagt for meg som jeg ikke ønsket å ta del i, men som jeg ikke hadde stemmerett i forhold til, som lange skiturer i stive skistøvler, hvor jeg visste av erfaring at jeg ikke ville komme fra det uten knall og fall i den bratte, svingete bakken ut av skogen og røde, frosne tær som verket når de tinte opp igjen når vi endelig var tilbake i hytta. Planen bak var sikkert god, men jeg mislikte det sterkt. Det gjør jeg fremdeles.
Men bortsett fra unntak som dette, har jeg for det meste gode erfaringer med planer. Sånn sett er det ikke rart at jeg ble tilhenger av dem selv. Både små og store, kortsiktige og langsiktige. Jeg liker til og med de urealistiske planene, de elleville, håpløse og uoppnåeligere drømmeplanene. Tankereisene hvor man ser for seg hva man ville gjort og sagt og spist og opplevd, hvis bare… Selv om man vet at det ikke lar seg gjøre. At det er hinsides all fornuft og det som er praktisk mulig. Likevel skjer det på en mirakuløs måte likevel, i tankene.

PLANENE SOM ALDRI BLE NOE AV
Selv om årene går, har de fleste fremdeles innskrumpede drømmer og oppgitte håp som ligger og ulmer i dypet og ønsker at de hadde fått næring til å bli planer og oppnådde mål. Drømmer som aldri dør. Kanskje var det en slik Herman Wildenveys hadde i tankene da han sa: Ja mot meg har selve skjebnen vært vidunderlig så mild, når jeg unntar at den knuste mine planer. Som den ungdommelige drømmen om den store journalistkarriéren, om avsløringene, de nære, varme portrettintervjuene og de store, harde sakene. Om å skrive om det ekte, det viktige. Drømmen om å være der det skjer, når det skjer, kjenne historien på pulsen og kjenne ordene flomme ut og bli til imponerende blekk på grått papir. Ha kontroll over den kraftfulle trykksverten på desken i Akersgata, sitte ved hjørnebordet på funkis-slottet på Marienlyst og diskutere heftig med gode kolleger, den rungende applausen fra salen når man overmannet av stolthet har avlevert takketalen for den prestisjefylte SKUP-prisen.
Å fortsette å drømme om den man skulle ønske man var, er imidlertid å ødsle bort den man er. For det går som kjent ikke alltid etter planen. Ofte går det tvert imot som John Lennon oppsummerte: Livet er det som skjer mens du planlegger noe annet. En gang var man kanskje riktignok på nippet og ba om hjelp fra en venn som hadde erfaring, spurte hvordan man skulle gå frem for å forsere hindringene man sto ovenfor, og han anbefalte noe som hadde virket for ham, det ville sikkert gjøre susen her også. Men så ble det ikke sånn. Og etter hvert ble hele planen forkastet og man gikk videre.
Men av og til, en sjelden gang, er det altså en og annen gnist som overlever, begravd et sted i dypet, under selvslukkede idéer og mettede behov. En glo fra det som en gang var et livlig brennende bål og som nå ligger der og ulmer sine siste røyksignaler. Av og til kan man kanskje til og med kjenne en svak eim av den. Men kjenner man godt etter, ønsker man ikke egentlig å blåse liv i den lenger. Så man klatrer heller videre og lar den ligge der og ulme i fred til den slukner av seg selv.

GODT PLANLAGT ER HALVT FULLFØRT
Hvis du vil at drømmen din skal bli virkelighet, så våkn opp! sier et amerikansk ordtak.
Ja, tenke det, gjøre det, ville det med, som Ibsen sa. Og så gjøre det! Det er nå det er på tide å lage seg en plan, og den bør lede mot et tydelig mål. Et mål som venter utålmodig der ute i det fjerne og håper, håper, håper på å bli nådd. Så er det bare å sette retningen og legge ut på vandring, og kjenne at nå, det er nå du må tenke ut alt, og stå for det du gjør. Aleine.
Det kan ha mye for seg å legge planer på egenhånd. Det samme kan planlegging sammen med noen, om det da ikke blir en for stor gruppe, som sjelden er å anbefale. Samarbeid kan gi forsterket nytteverdi og sette alt i et annet og nytt lys. Men det kan også lett skjære seg. Uforutsette problemer kan dukke opp, og man kan bli uenige om mål eller fremdriftsplan, eller begge. Ting kan bli vanskelige og fastlåste. Og kanskje møter man til og med andre, som viser seg å være mer interessante å samarbeide med. Eller man ønsker å gå videre alene. For selv om samarbeidsplaner kan gi gode resultater, kan det også være en stor risiko å ta. Ofte kan det ha like mye for seg å jobbe alene. Da slipper man slitsomme diskusjoner om mål, tiltak, milepæler og frister. Man slipper å gi og ta, og kan kjøre sitt eget løp, på sin måte.
Oppstarten av planen bør uansett ikke overlates til tilfeldighetene. Her er det mye som skal klaffe. Det mest naturlige er å starte en mandag, eller den første dagen i en ny måned, men andre tidspunkt kan også komme på tale. For mandager er jo ofte fulle av andre oppgaver, og den første dagen i måneden har man som regel nok med å rydde opp etter og avslutte måneden før. Likevel – mandag og den første i måneden anses ofte som korrekte oppstartstidspunkt. Inn i uka eller inn i måneden. Nytt år, nye muligheter.
Retning og tempo bør også ofres en tanke eller to. For selv om korteste vei mellom to punkter som kjent er en rett linje, stemmer ikke terrenget alltid overens med kartet. Kanskje kan man likevel trosse forutsetningene og lykkes med det. Andre ganger må man gi opp kartet man opprinnelig ønsket å bruke og heller finne et nytt, ikke fullt så rett, men som viser seg mer egnet for oppgaven. Her vil en rekke mennesker sikkert være uenige og mene at veien er målet. At den eneste fremgangsmåten som teller og som det virkelig står respekt av, er den uten mål. Så skal vi kjenne oss mindreverdige, vi som har et mål, kanskje til og med nødvendig, for det vi gjør.
Og det kan sikkert ha sin sjarm bare å gjøre det som faller en inn uten å tenke gjennom hvilke følger det kan få, bare sette i gang, velge retning uten å ha foretatt noen behovsanalyse eller engang å ha lurt på om det finnes alternative veier å gå. Men selv er jeg blant dem som foretrekker å holde fast på målet, og kartet, og heller ta en og annen ikke fullt så planlagt avstikker underveis. Så lenge man ikke mister målet av syne i prosessen, er sjansen fremdeles stor for at man kommer i havn til slutt. Og innimellom på ferden kan man koste på seg en pust i bakken, se tilbake på de tilbakelagte trinnene og kanskje sette seg ned og hvile litt i ettermiddagssola, inntil blikket igjen vender opp og man finner ut at nå, nå er det på tide å fortsette turen oppover hvis man skal rekke til topps før det blir natt. For det er det som er planen.

DET GÅR IKKE ALLTID ETTER PLANEN
Ofte er det likevel med planer som det er med Maslows behovspyramide: Ikke alle når opp og frem. Noen stopper opp allerede i startfasen, på grunn av dårlig grunnarbeid, uklare mål eller annet. Andre ganger går planen strykende og man passerer delmålene med god margin, inntil det plutselig sier stopp og man blir kvalm bare av tanken på å fortsette eller ikke lenger synes målet er like fristende. Eller man blir overraskende fornøyd med et av delmålene underveis og bestemmer seg for å avslutte prosjektet der og da i stedet.
Men noen ganger klaffer alt og man har jevn og god fremdrift fra den første, spede tanken til den store, fyrverkerisprakende finalen. Kanskje høster man til og med varmende lovord av direktøren personlig, eller anseelse hos noen man respekterer høyt, noen man har sett opp til, og som man nå plutselig kanskje har kommet på høyde med. En gang i mellom får man også den viktigste anerkjennelsen av dem alle – en fornøyd klapp på skulderen fra seg selv.
På vei mot toppen og vel oppe på pyramiden innser man kanskje at man har lært en ting eller to underveis, ting mann aldri hadde tenkt på at man skulle komme til å lære, men som kan komme til nytte og glede på veien videre likevel. Kanskje innser man at det er grenser for hvor mye man trenger, selv om det er aldri så flott eller godt, at huset man bor i er mer enn bra nok til sitt bruk, at man er heldig som har en jobb man trives med – og at det ikke er så farlig om man må skrinlegge en plan eller to underveis, for det dukker stadig opp nye, spennende muligheter i horisonten. Muligheter som blir nye drømmer og håp og ønsker og planer, store eller små, viktige eller lettglemte, realistiske eller uoppnåelige. Planer som helt eller delvis blir gjennomført eller går i grus. Kortvarige, lettoppnåelige planer, og langsiktige planer om noe stort og fantastisk. Planer som får en sentral plass i livet og kanskje til slutt blir selve livet, som tar slutt en gang, men som er gode å være med på inntil det.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: