Sammendrag: Essayets særmerker og topoi

30 okt

Her kommer mitt forsøk på sammendrag av G. Haas artikkel “Essayets særmerke og topoi” fra Det norske samlagets bok «Essayet i Norge. Fjorten riss av ein tradisjon.»

Essayets særmerke og topoi

  • Særmerker er kjennetegn, egenskaper, preg eller karakteristiske trekk. (ref LEXIN)
  • I klassisk retorikk snakker man om ulike måter å konstruere eller behandle argumenter på (talemåte) som topoi. Aristoteles delte topoiene inn i «vanlige/felles» og «spesielle». Eksempler på felles topoier var blant annet lover, kontrakter, definisjoner, årsak og virkning og andre elementer som kunne dokumenteres (vitenskapelige fakta, statistikk m.m.). Spesielle topoier inkluderte mindre dokumenterbare mål som dyd, verdighet og rettferdighet/urettferdighet m.fl. (ref Wikipedia)

I artikkelen forsøker Haas å definere essayet som litterær form gjennom å se nærmere hvordan ulike personer og epoker har vurdert dets særtrekk og kilder til informasjon. Han tar utgangspunkt i Ludwig Rohners definisjon av essay: «Essayet er et kortere, avrundet og heller løst komponert, betraktende prosastykke. I en estetisk krevende form beveger det seg rundt et eneste objekt, som det ikke er mulig å måle; for det meste kritisk, syntetisk, assosierende, meningsskapende. Virtuost underholder det den fiktive partneren i en åndelig samtale, og på en opplevelsesrik måte drar det inn hans dannelse, fantasi og evne til sammenlignende tenkning.»

I artikkelen trekker Haas frem to ulike topoi:

  • Spasertur
    Essayskriving kan sammenliknes med en spasertur, preget av avslappet og fri tankeflom. Skribenten foretar en intellektuell tankereise med omveier hvor han assosierer og lever seg inn i ulike situasjoner og/eller skapninger. På denne måten kan essayisten formidle flere eller mange sider av samme sak. Organiseringen av elementene ser ofte ut til å være tilfeldig, utprøvende og uten mål og mening.
  • Samtale
    For mange teoretikere har samtalekarakteren vært et avgjørende særtrekk ved essayet. Samtalepartneren er innbilt og stum. Peter M Schon forstår essay som en nedskrevet og stivnet samtale fra en hel salong. Dette bryter imidlertid med tanken om at essayet gjengir tankegangen hos én person. Erich Auerbach snakker om essayet som en tale som tar opp i seg elementer fra både dialog og monolog. Max Bense hevdet at essayet snarere handler om en reflekterende monolog med dramatiske trekk.

Videre trekker Haas frem følgende særtrekk ved essayet:

  • Prosessen
    Sannhet kan bare fremstå prosessuelt og ved handling, aldri som avsluttet og endelig erkjennelse. Essayistens oppgave er derfor ikke å konkludere, men å kretse rundt sannsynlige sannheter og vurderinger. Essayet gjengir tenkingen mens man tenker, som en prosess heller enn et resultat. Som Wolf Eberhard Traeger skriver: ”Det kan hende at Montaigne skrev tankene sine ned mens de ble skapt, men det motsatte er like sannsynlig.”
  • Åpen form
    Essayet oppfatter verden som fragmentarisk. Det skal være spørrende og søkende, men tankerekkene trenger ikke å føres helt fram. Hver detalj henger sammen med en mulig helhet som ikke er avsluttet. Den åpne og uferdige formen skal få leseren til å tenke videre selv. Essayet forener den åpne tankemåten med en særegen og avrundet fremstillingsform. Det representerer en human livsform, og er åpent for mangfoldige åndelige, sosiale og politisk-ideologiske bevegelser, også kritiske og på tvers av tidsånden.
  • Dialektisk syn på virkeligheten
    Essayets tvisyn og dialektiske livsforståelse tvinger essayisten til å ha en åpen og allsidig holdning og å se på ”både det ene og det andre”. Tvisynet blir på denne måten et middel for å utforske sannsynlige sannheter eller sannheter som er viktige for essayisten og gir plass for åpne holdninger og paradoksale utsagn.
  • Det tilnærmende, perspektive og subjektive
    Til tross for at verden endrer seg, fortsetter essayisten å søker erkjennelse gjennom tilnærming til det ”riktige” og sanne. Gjennom gjentatte skifter av perspektiv kan han nærme seg flere sider av objektet (innsirkling gjennom tvisyn). Samtidig kan et svært subjektivt valg av perspektiv og fokus på bare ett aspekt også være egnet til å sette tankene i gang hos leseren. Perspektivskifter gir ikke objektivitet, ettersom valg av perspektiv er uttrykk for subjektivitet. Oscar Wilde kalte derfor essayet for ”en rapport fra ens eget indre”.
  • Variasjon og eksperiment
    En annen tilnærmende fremgangsmåte er variasjon. Ved å prøve ut det mulige gjennom stadig nye sammensetninger, kan essayisten nå frem til sannsynlig sannhet. En slik innsirkling kan nærme seg eksperimentet. Særlig Bense forstår essayet som et ”uttrykk for en eksperimenterende tenke- og skrivemåte”. Dette minner om dialektisk tankegang.
  • Systemfritt
    Essayet søker ikke system og enighet, slik for eksempel avhandlingen gjør. Det er tvert imot usystematisk og uten endelige sannheter. Ved å åpne for ulike tanker og motsetninger oppfordrer det leseren til å finne sammenhenger selv. Hans Jürgen Baden ser essayet som glitrende enkeltbiter som er vanskelige å sette sammen til en omfattende mosaikk, mens Herbert Fischer ser det som et mosaikkliknende språkbilde satt sammen av heterogene elementer. Peter M Schon sammenlikner Montaignes essay med mosaikk, bygget på assosierende sammenhenger og gjensidige henvisninger.
  • Det modne og skeptiske
    Mange ser essayet som en form for modenhet – ikke som en overlegen posisjon, men som en avslappet innsikt i fenomenenes dybde og mangfold, i vanskelighetene med å gripe virkeligheten og i synet på endelig og sikker erkjennelse. Essayisten prøver derfor på skeptisk og produktivt vis ut hva som er mulig. Det er vanskelig å skille det modne og det skeptiske fra hverandre, og modenhet, skepsis og prosessualitet blir derfor bare ulike sider av samme sak.
  • Frihet og lek
    «I sin reneste form er essayet uttrykk for full åndelig frihet, og derfor vil det vekke lysten til frihet hos leseren», sier Haas, og viser til at den intellektuelle og estetiske friheten kan grense til moralsk frihet. Denne indre friheten avspeiler seg også i formen, blant annet ved at essayisten er fri til å begynne og slutte hvor han vil. Her kommer essayisten nærmest kunstneren og essayet nærmest leken. Denne lekenheten gjør essayet mer underordnet kunstens lover enn vitenskapens.
  • Kritikk
    Haas diskuterer om det er en sammenheng mellom kritikk og essayistikk og viser til ulike teoretikere med ulikt syn. Mange essayister er kritikere, men ikke alle kritikere er essayister. Ved å vise frem mulighetene som allerede finnes, prøve dem ut og sette dem sammen på nye måter, realiserer essayet en kritisk funksjon. Det uttrykker både en åndelig frihet og en tilknytning til samfunnet.
  • Forming av det formede
    Essayet er åpent for alle typer stoff. Likevel står sjangeren like fjernt fra uforpliktende pludring som fra vitenskapelig forskning og fakta. Det krever et visst kulturelt utsyn og et egnet stoff. ”Man kan karakterisere essayet som forming av det formede” sa Rudolf Kayser. Ved å synliggjøre det som allerede finnes på nye måter, kan essayet forvandle kunnskap til innsikt. Denne funksjonen er livsviktig for en frihetskultur.

Til slutt:
Johan L. Tønnesson gir en kort oppsummering av Haas sine tolv holdepunkter for det gode essayet i boka «Hva er sakprosa», side 69-72. Les gjerne denne også.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: