Hva mister vi?

5 sep

Men hva mister vi? spurte noen av mine medstudenter engasjert etter Kristin Bolgårds innlegg «Digitalt fortalt» 30. august 2012. Temaet hadde beveget seg fra historiefortelling ved hjelp av metoden «digital fortelling» til mer generelt om publisering på nett. Bekymringen var ekte og favnet vidt: Overgang fra papir til skjerm. Fra tekst i aviser og bøker til tekst på nett. Fra tålmodig langlesing til kort og kjapt. Fra direkte, personlige møter til flyktige, ikke nødvendigvis samtidige nettmøter. Fra fortellerkvelder på kroa til tre minutters klipp på «Digitalt fortalt». Fra den hyggelige, lille bokhandelen på hjørnet, hvor man kan gå på oppdagelselsferd i hyllene og kjenne tyngde av litteraturen i hendene og kvaliteten på papiret i fingrene – til den diffuse og fjerne nettbokhandelen. Hva mister vi?

I boka Sosiale medier skriver Ida Jackson om den digitale angsten som er tydelig når hun snakker med forfattere på bakrommet. «Men hva kommer til å skje med boka?» spør de henne da. «Hva kommer til å skje med papir?»

Kanskje skyldes det alder. Kanskje skyldes det vaner. Kanskje skyldes det gode minner. Nostalgi. Eller menneskets iboende motstand mot endring.

Det er fint å reflektere. Tenke gjennom hva man har og hva man mister. Hva man setter pris på og hvilke utfordringer nyvinninger medfører. Men samtidig må vi ikke glemme et sentralt monent i denne vurderingen: Gevinsten. For skal vi endre oss, må vi få noe i gjengjeld.

Så hva vinner vi på overgangen til nett? spør jeg meg etter diskusjonen på samlingen. Og gevinstene er ikke vanskelige å få øye på. Vi kan få tilgang til nesten hva som helst, når som helst, hvor som helst. Det finnes noe for enhver smak og ethvert behov. Innholdet kan tilrettelegges for ulike behov og på den måten nå ut til flere. Det kan være aktuelt lenger (jfr den lange halen). Hvem som helst kan delta i produksjonen, vurderingen og distribusjonen av det som finnes der. Nettet er tilgjengelig. Umiddelbart. Åpent. Demokratisk. Miljøvennlig. Plassbesparende. Fullt av muligheter. Og uendelig. I love it!

Det er naturlig å bekymre seg for hva man kan miste. Samtidig tror jeg ikke gode tilbud som folk bruker vil forsvinne bare fordi nettbruken øker. Også tilbud få eller ingen er interessert i, har større muligheter nå enn før – på nett. Slik kan smale interesseområder vinne nye tilhengere. Populære netttilbud tar også steget ut i den virkelige verden. Derfor tror jeg ikke vi står overfor noe enten/eller, men heller et både/og. Vi vil ha i både pose og sekk. Være Ole Brum og si: Ja takk, begge deler! Og jeg tror vi kan få det.

Reklamer

3 kommentar to “Hva mister vi?”

  1. Berit Rusten 7. september 2012 kl. 07:54 #

    Jeg er enig i ja takk begge deler. men… har skrevet et innlegg som kanskje gir noen refleksjoner… så vi ikke sluker alt RÅTT. Har forøvrig hatt en samatle med min sønn, som arbeider med datakommunikasjon på NTNU. Samtalen dreide seg om dette med at alt må være kjappt på nett og at dette kanskje har med åtune seg inn i forhold til ungdommenes behov og stil. Han sa:
    -Mamma. Det er din generasjon , de litt eldre, som ikke klarer å konsentere seg lang tid om gangen når de leser eller går inn i noe.
    Angående kjappe skriblerier på nett sa han. Nettet vgir jo muligheter for at man kan gi ut lengre saker. Det koster jo ikke det samme . Det er mye billigere, enn om man trykker det.
    Så da så.

    • Mona K. Haug 24. september 2012 kl. 21:52 #

      Han har nok et poeng, sønnen din, i forhold til hvordan ulike generasjoner har vent seg til å bruke ulike medier. De godt voksne er vant til å lese bøker på papir og har lært at det er tungt å lese tekst på nett og at sakene derfor bør være korte. De unge har lært at man kan finne det meste på nett og at man kan lese både langt og lenge der. Mens de midt imellom kanskje også havner midt imellom og ønsker seg både litt av det gamle og litt av det nye.

      Ettersom nettet i prinsippet er uendelig, kan vi ikke skylde på at teknologien setter grensen for lengden på tekstene der. Den er helt opp til dem som publiserer. Og oppdaterer man ikke kunnskapen sin om brukerne ønsker og vaner, risikerer man å bli sittende igjen i troen på at kjapt og enkelt er det eneste riktige. Og ta helt feil.

  2. markildmaster 5. september 2012 kl. 17:02 #

    Tankevekkende og godt sagt, som alltid, Mona! Og jo, jeg tror også på Ole Brumm, på både og. Det var en gang vi trodde at videoen skulle få kinoen til å forsvinne. Men kinoen holdt stand. Den bare forandret seg. Fikk flere saler. Flere tilbud. Så kom cd’en. Og filmer på pc’n, lette å laste ned. Men kinoen er der fortsatt. Kanskje blir den helt borte en dag. Kanskje ikke. Kanskje forandrer den seg bare om igjen. Vi lever i en digital verden. Må forholde oss til det digitale, enten vi vil eller ei. Og ofte vil vi. Oftere enn før. Men når så mye skjer der inne på pc’n, eller smarttelefonen, eller I-paden, så fører kanskje det igjen til en slags motreaksjon? At vi enda sterkere enn før har et behov for å møtes, ansikt til ansikt? At vi vil ta i boka som lukter av papir, og kunne snakke om drømmer med noen i bokhandelen som har lest den boka du står og holder i hendene? Ikke vet jeg. Men jeg tror. Jeg tror det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: