Oppgave 3

29 okt
 «Datamaskinen har en stor begrensning. Den kan kun skille
mellom en og null. Likevel kan den få til det utroligste.»
 

Fra perm til skjerm
Mine muligheter og begrensninger som faglitterær formidler

Den digitale utviklingen har endret film- og platebransjen radikalt de siste ti årene. Nå står bokbransjen for tur. Det får konsekvenser. For leserne. For forfatterne. For forlagene. For bokhandlene. For bibliotekene. For deg og meg.

Nesten 17 000 personer er direkte knyttet til arbeidet med å skape, produsere, distribuere, selge og låne ut bøker i Norge (Andreassen). I tillegg kommer de som jobber med mye av det samme i landets tidsskrift og annen faglig publiserings- og formidlingsvirksomhet.

Er det plass til meg i dette bildet og eventuelt hvor? Det er en av tingene vi som studerer faglitterær skriving, formidling og publisering ved Høgskolen i Vestfold forsøker å finne ut av i forbindelse med studieemnet “Formidling og forleggeri”. Her lærer vi om forlagsbransje, redaksjonelt arbeid og litteraturformidling og prøver ut i praksis hvordan det er å være forfattere, konsulenter og bloggere. Kunnskapen vi tilegner oss er til inspirasjon og nytte i arbeidet vårt som skribenter. Forhåpentligvis vil den også være til hjelp i eventuell fremtidig kontakt med forlag og annen publiseringsvirksomhet.

Her finner du oppgave 3 som PDF


Å finne sin plass
Helt siden studiestart har jeg vært opptatt av å få et klarere bilde av min rolle som skribent.  Jeg sliter likevel fortsatt med å finne en god beskrivelse av hva jeg er og gjør når jeg jobber faglitterært. Er jeg formidler? Er jeg produsent? Er jeg skribent? Er jeg forfatter?

I følge Wikipedia er en forfatter en person som skriver en tekst. Uttrykket er imidlertid mest brukt om dem som skriver litterære tekster, får dem publisert og har skriving som profesjon. I utvidet forstand har jeg ut fra dette vært forfatter siden jeg begynte å skrive fortellinger på barneskolen. I snevrere forstand har jeg aldri vært forfatter, selv om jeg har levd av å skrive i over tjue år. Til tross for at jeg har hatt redaksjonelt ansvar for en rekke tidsskrift, hefter og bøker, føles det feil å kalle meg forfatter. Feil fordi folk automatisk tenker at da har jeg skrevet en tekst som er utgitt i tradisjonell bokform. For selv om jeg jevnlig bidrar med innhold til tidsskrifter og andre trykksaker, har jeg de siste tretten årene først og fremst produsert multimodalt innhold til nett, det vil si både tekst, grafikk, lyd, foto, film og ulike kombinasjoner av disse. Begrepet forfatter føles derfor for trangt. Jeg tenker mer på meg selv som en enmannsredaksjon, en redaksjonell potet som kan brukes til det meste. Og kaller meg redaktør, nettjournalist, fagskribent, kommunikasjonsråd¬giver eller andre ting avhengig av hvem jeg snakker med og hva vi snakker om.

I boka Bok-Norge peker Trond Andreassen på at de mange, nye mulighetene gjør det mulig å jobbe over et stadig bredere spekter. Som følge av dette tre en ny type forfatter frem. Han/Hun – behersker håndverket sitt og skriver i flere sjangre, både skjønn- og faglitterært – ser muligheter i eget manus og er åpen for å tilrettelegge det for ulike medier – ser seg selv som en profesjonell produsent og selger av tekster.

En slik definisjon passer ganske godt på det jeg holder på med. Hvis den får oppslutning, kan jeg kanskje være tilbøyelig til å oppfatte meg selv som forfatter likevel.

Fagperson, jeg?
Jeg jobber på et tverrfaglig kompetansesenter for sjeldne funksjonshemninger. Det har gitt meg kunnskap om et bredt spekter av sosialmedisinske tema. Selv om det har mange fordeler å kunne litt om mye, kan det samtidig være til hinder når man skal være fagperson og skrive faglitterært. Da er det oftere en fordel å kunne mye om færre ting. Hvis ikke risikerer man å bli en fagskribent uten fagfelt, og det vil ingen være. Så hvilke felt har jeg dybdekunnskap nok til å skrive faglig om?

Jeg er utdannet journalist og jobbet i åtte år i radio, avis og tidsskrift. I tillegg til å skrive og formidle, lærte jeg i løpet av disse årene mye om research og kildekritikk og ulike sjangre, stiler og målgrupper. I tillegg ble jeg bevisst på målet med formidlingen og på å ta utgangspunkt i leserens behov. Denne kompetansen har jeg tatt med meg og videreutviklet i min nåværende jobb som redaktør og kommunikasjons¬rådgiver. Underveis har jeg også oppdatert kunnskapen med etterutdanning innen webdesign, digital fotografering/bildebehandling, kommunikasjonsarbeid, multimedial nettjournalistikk og nå faglitterær skriving. Jeg mener derfor jeg har tilstrekkelig tyngde innenfor journalistikk, kommunikasjonsarbeid og formidling til å kalle meg fagperson på dette.

Jeg har de siste 18 årene skrevet om sjeldne diagnoser. I den forbindelse har jeg samarbeidet tett med fagpersoner fra ulike profesjoner og brukere i ulike aldre og livsfaser, samt lest forskning og annen litteratur og informasjon fra Norge og utlandet. På denne måten har jeg lært mye om målgruppene jeg formidler informasjon til, inkludert lesere med spesielle behov. Selv om jeg ikke har helsefaglig utdanning, har jeg med årene opparbeidet meg betydelig kunnskap om en rekke sjeldne diagnoser, symptomer og tiltak, samt om hva som er spesielt med å leve med slike diagnoser. Jeg regner meg derfor også som fagperson på dette området.

Det å ha inngående kjennskap til disse feltene, gir meg mulighet til å skrive om temaene på flere måter og nivåer og kommunisere bedre med andre med tilsvarende kunnskap. Samtidig kan økt kunnskap også medføre risiko for at tekstene jeg skriver blir innforståtte og mindre tilgjengelige, fordi jeg glemmer å forklare ord og uttrykk jeg selv er godt kjent med eller fordi jeg slutter å stille grunnleggende spørsmål.

Hva med alt det andre jeg kan noe om?
Jeg blir lett engasjert. Det medfører at jeg sier ja til mer enn jeg bør. I tillegg til full jobb, har jeg i flere år vært tillitsvalgt og lært mye om arbeidsmiljø og lønnsforhandlinger og liknende. Jeg har også vært med i foreldreutvalget på skolen og sett hvordan en av Oslos grunnskoler drives. Hverdagen som skilt aleneforsørger for to barn, hvorav ett med en autismespekterdiagnose som gir spesielle behov, har også gitt mye lærdom. I tillegg deltar jeg i ulike frivillige organisasjoner, er opptatt av hva som skjer i politikk og samfunn og får med meg en god del kulturarrangementer. Det tar tid, men gir samtidig impulser og ny kunnskap – og ikke minst kjennskap til ulike miljøer og målgrupper og hva de er opptatt av.  Dette er en fordel i arbeidet som journalist og i annen skriving. I tillegg øker det mine muligheter til å drive frilansvirksomhet eller jobbe på oppdrag dersom det skulle bli aktuelt.

Jeg skilte lenge mellom kompetanse som er opparbeidet gjennom studier og jobb og kompetanse fra andre arenaer i livet mitt, som privatliv, fritid og hobbyer, For tjue år siden mente jeg at disse ikke burde blandes for mye sammen. Nå er ikke skillet lenger like tydelig, og overlapp og overløpere forekommer stadig oftere. Om endringen skyldes at jeg er blitt eldre og har fått mer livserfaring og selvtillit, eller om jeg er påvirket av den generelle utviskingen av grensene mellom det offentlige og private på nett og i samfunnet, er jeg usikker på. Trolig handler det om en kombinasjon. Uansett gir det meg andre muligheter og begrensinger enn før i forhold til temavalg.

Perm eller skjerm?
Helt siden jeg begynte på skolen, har jeg laget ”blader”. Det hele begynte med at jeg klippet og limte og stiftet og laget små blader til mamma – med tekst og bilder og kryssord og dikt. Siden da har interessen for skriving og grafisk utforming fulgt meg gjennom utdanning, arbeid og hobby. Mine første jobberfaringer handlet også om publisering på papir, først i avisform, deretter i tidsskrift og brosjyrer. Senere fulgte også større hefter og bøker. Fordi jeg jobbet i små redaksjoner og organisasjoner med begrensede ressurser, deltok jeg i alt fra idéutvikling, innholdsproduksjon, skriveveiledning og redigering av andres bidrag til språkvask, grafisk oppsett og kontakt med trykkeriet.

På denne måten fikk jeg følge produksjonsprosessen tett og prøvd meg i mange ulike roller. Dette har gitt meg mange nyttige erfaringer og tro på egne krefter som kan være til hjelp dersom jeg får lyst til å jobbe i forlag eller tidsskrift, eller som konsulent eller skriveveileder. Samtidig har jeg på denne måten hatt liten mulighet til å få tilbakemelding på egne tekster. Dermed har jeg gått glipp av kritiske innspill og gode forslag som kunne bidratt til å utvikle tekstene og meg selv som skribent og redaktør enda mer. Når man gjør det meste på egenhånd, er det lett å havne i vante spor, noe som kan virke begrensende. I tillegg har temaene jeg skriver om ført til at jeg har lagt meg til en upersonlig, med klar og korrekt stil uten særlig rom for å være spenstig eller kreativ.

På begynnelsen av 1990-tallet ble det blest om en ny formidlingskanal som ble kalt internett. Siden jeg ikke er redd for ny teknologi, kastet jeg meg forholdsvis raskt uti for å sjekke hva dette var for noe. Til tross for tynne tråder og trege linjer, tok det ikke lang tid før jeg var fanget. Først som konsument av innholdet der, noen år senere også som produsent. Gjennom erfaring og prøving har jeg imidlertid lært mye om og blitt glad i nettets mange muligheter. Mens årene har gått, har nettet spunnet seg større og tettere rundt meg – og gjort det umulig for meg å trekke meg tilbake til gamle måter å gjøre ting på. Jeg har sluttet meg til enerne og nullene og blitt digital. I hvert fall 90 prosent av tiden.

For selv om jeg nå først og fremst skriver for nett, hender det fremdels at jeg sier Ja takk, begge deler! og dobbeltpubliserer litt på papir også. Selv om det skjer stadig sjeldnere, kjenner jeg fremdeles en spesiell glede når jeg får ferskt blekk på limfrest papir i hånden. Nostalgi i to- eller firefarget trykk. Men må jeg velge bare én av versjonene, velger jeg den digitale. Uten å blunke.

På tide å tenke nytt
Gevinstene av nettet er nemlig lette å få øye på. Datamaskinen kan på samme tid og sted være både bok, radio og TV, og på nett kan man få tilgang til nesten hva som helst, når som helst og hvor som helst. Det finnes noe for enhver smak og ethvert behov. Innholdet kan tilrettelegges så flere kan få glede av det. Dessuten kan mange flere delta i produksjonen, vurderingen og distribusjonen av det som finnes der. Det gjør nettet åpent. Demokratisk. Umiddelbart. Interaktivt. Brukervennlig. Tilgjengelig. Plassbesparende. Miljøvennlig. Fullt av muligheter. Og tilsynelatende uendelig. Ingen trykksak kan matche det.

Entusiasme for det man holder på med er et gode. Da har man ofte mer glede av det man gjør og ønsker å gjøre mer av det. Det man gjør mer av, blir man som regel bedre på. Og jo bedre man blir på noe, jo større sjanse er det for å kunne ta betalt for det og kanskje til og med ha det som levevei.

Ikke alle er like entusiastiske over nettets muligheter og gjennomslag som meg. For store deler av bokbransjen har utviklingen av internett ført til store utfordringer, både økonomisk og teknologisk. I et forsøk på å møte nye krav har mange forlag endt opp i noen få, mektige forlagskonsentrasjoner. De fleste av dem har ventet i det lengste med å kaste seg på den digitale bølgen. I følge Trond Andreassen skyldes det en gjennomgående usikkerhet fra alle parter i bokbransjen. Forlagene er usikre på hvor de skal legge balansen mellom papirbøker og e-bøker, mens bokhandlene og bibliotekene er usikre på hvordan de skal håndtere overgangen fra fysiske til digitale produkter. De fleste er fremdeles mer opptatt av hva de kan tape enn av hva man kan vinne på utviklingen.

Leserne er på glid, selv om utvalget fremdeles er magert, i hvert fall på norsk. Akkurat som markedet presset gjennom billigbokrevolusjonen på 70-tallet, vil markedet nå presse gjennom digitale produkter. Hittil har digitaliseringen kommet lengst innen vitenskapelig publisering og læremiddelpublisering (Rønning). Men nå ser det endelig ut til at flere er i ferd med å bli med på leken. Selv om det fremdeles gjenstår å se om og hvor det finnes lønnsomhet i det nye markedet, gir Apples suksess med å få brukerne til å betale mer for innholdet håp for satsningen. Det samme gjør det økende salget av e-bøker. Nettet gir dessuten produktene lenger levetid, en såkalt lang hale. Jeg tror forlag og forfattere gjør best i å innse situasjonen og for alvor begynner å tilpasse seg. Her har jeg trolig en styrke, som allerede er godt i gang med å utforske mulighetene, både som produsent, men ikke minst som konsument. Det gir viktig innsikt i hvordan løsningene oppleves fra brukersiden.

De store omveltningene og det økte kommersielle fokuset i forlagsbransjen gjør det likevel lite fristende å prøve meg som tradisjonell forfatter akkurat nå. At fagfeltet mitt er såpass smalt, bidrar nok heller ikke til å gjøre det enkelt å nå gjennom. Til det er markedet for lite og for vant til å få kunnskapen jeg har å by på gratis. Med min bakgrunn vil jeg imidlertid kanskje kunne være interessant som multimodal innholdsprodusent eller utvikler av eller konsulent i forhold til digitale produkter. At jeg har forholdsvis god kunnskap om både tradisjonelle og nye produksjonsmåter kan også tale til min fordel ved ansettelse i eller oppdrag for forlagsbransjen.

Er det noen som trenger en Gro?
A pro pos oppdrag: På andre samling i emnet møtte vi en rekke aktører innen bokbransjen, blant annet Marit Figenschou, som fortalte om arbeidet med boka ”Til Sydpolen. Ingen bragd”. Den ble gitt ut på egen risiko, på eget forlag. Slik føyde hun seg inn i en voksende trend med selv-publi¬se¬ring. I et engasjert og underholdende innlegg fortalte hun om den omstendelige veien fra idé til høykvalitetsbok og om alle milene hun syklet for å få den omtalt når den endelig var ferdig. Den største utfordringen for selvpubliserere ligger nemlig ofte i å finne gode distribusjonskanaler (Rich).

Mye av det Figenschou fortalte var gjenkjennelig. Det som ga mest gjenklang hos meg var likevel alt hun fortalte om Gro. Gro som var redningsplanken når forlagene ble for trege å forholde seg til. Gro som var både konsulent og veileder, og som bisto i prosessen og orienterte om hvilke valg hun hadde og hvem som kunne hjelpe henne med hva og når. En publiseringsguru. Gro. Passende navn for en som hjelper til med å få bokfrø til å spire og vokse seg store, i grunnen.

Jo mer Marit fortalte, jo mer tenkte jeg at jeg egentlig har mye til felles med Gro, ved at jeg har kjennskap til ulike prosesser innen både trykksakspublisering og nettpublisering. På linje med Gro kan jeg trolig bruke denne kunnskapen til å veilede andre gjennom tilsvarende prosesser, enten det skal ende opp som trykksak eller nettsted eller e-læringsprosjekt eller liknende. Gjerne på eget forlag. Jeg har sann for det, selv om det kan være vanskeligere å få innpass i bokhandler og bibliotek fordi en del mener at selvpublisering er annenrangs produkter som er blitt refusert.

Samtidig kjenner jeg at jeg likner mye på Marit også. Idealistisk. Opptatt av å få ut viktige budskap som kan bidra til å gi bedre liv. Med klare tanker om hvordan ting bør være. Og med integritet og behov for kontroll. Egenskaper jeg kjenner meg igjen i og stort sett setter pris på. Selv om de ikke nødvendigvis er hensiktsmessige i alle sammenhenger, kan de bidra til å få realisert prosjekter. Og gjennomføringsevne er bra å ha, særlig hvis man skal gi ut på eget forlag – eller leve av å jobbe på oppdrag.

Rikdom og berømmelse er ikke alt Det er ikke viktig for meg å ”bli forfatter”. Men det er viktig for meg å få skrive. For å tenke, for å huske, for å formidle, for å bli forstått. I tillegg er det et mål at mye av det jeg skriver skal være meningsfylt, fordi den kan oppleves nyttig av noen og forhåpentligvis også bidra til å gjøre livet deres enklere eller bedre på ett eller annet plan

Bortsett fra at jeg må har noe å leve av, er jeg heller ikke opptatt av penger og berømmelse. Få faglitterære forfattere er i stand til å leve av skrivingen. Derfor arbeider de fleste heltid og skriver som del av eller i tillegg til jobben (Andreassen). Det gjelder for meg også. Skulle jeg ønske å gjøre noe annet, er Norsk fagforfatter- og oversetterforening glødende opptatt av økonomiske ordninger for sakprosaforfattere. Takket være ildsjeler og foreningen har det kommet på plass en rekke ordninger og stipend for skribenter som ønsker å skrive sakprosa. Dessverre er det langt frem til medlemsskap for skribenter som velger å publisere som meg – på nett og på eget forlag. Kanskje jeg bør jobbe for å oppnå medlemsskap ved å delta mer aktivt i tidsskrifter og på Store norske leksikon. Eller ved å la neste bok gå via ekstern kvalitetskontroll og språkvask for å telle med i opptakskravet.

Det finnes også andre muligheter. På første samling ble det for eksempel forelest om nettidsskrifter og studentene ble oppfordret til å bidra i høyskolens nettidsskrift Tekstualitet. Som mangeårig nettredaktør skulle jeg gjerne tatt i et tak der eller i andre tidsskrift hvis jeg hadde hatt mer tid. Mangel på tid er nemlig den største begrensningen i forhold til alt jeg kan og vil gjøre faglitterært. Det må stort sett skje på fritiden, og det har jeg ikke alltid så mye av.

En ny, digital hverdag
I løpet av de siste tjue årene har internett utviklet seg til å bli et av de mest brukte mediene for kommunikasjon. De siste fem årene har nettbruken endret seg så mye at man snakker om en ny generasjon nett, web 2.0 (Hoem & Schwebs). Den viktigste endringen er at leseren ikke lenger bare leser, han skriver og kommenterer og deler også. Alt tyder på at dette er den største omveltningen siden billige bøker og aviser ble tilgjengelige mot slutten av 1800-tallet. Det gamle kunnskapssamfunnet med produsenter, distributører og myndigheter med kontroll over innholdet er borte. Dette er spesielt synlig på sosiale medier, som for eksempel blogger. Studentene på faglitterær skriving bruker blogg som arbeidsverktøy. Gjennom dette arbeidet får vi innsikt i hvordan mediet fungerer og reell erfaring med nettpublisering, både ved å bygge opp og skrive på egen side og ved å kommentere hverandres innlegg. Vi får også en smakebit av hvordan ulike interessefellesskap oppstår på slike blogger. Slik kunnskap kan bli gull verdt når vi skal bygge opp og profilere oss selv som fagpersoner og fagformidlere.

Selv om jeg er vant til å publisere på nett, er det både morsomt og lærerikt å høste erfaringer på blogg også. Samtidig er det frustrerende å ikke ha tid til å følge opp innlegg og debatter skikkelig. For på blogg må man være forberedt på å få tilbakemeldinger i form av kommentarer og spørsmål som kan kreve oppfølging. Det er faktisk det egentlige hovedpoenget med bloggen, mener Ida Jackson. Så sterkt er elementet av dialog at jeg av og til opplever det som bedre å la være å publisere ferdigskrevne innlegg enn å legge dem ut og la dem bli liggende uten oppfølging. Dette illustrerer en av de største endringene fra tradisjonell publisering i papirform til publisering på nett. Der man før var ferdig med teksten når den kom på trykk, er det ofte her det største arbeidet starter når man publiserer på blogg.

Snart vil det være flere som leser blogger enn som leser aviser. Bloggene de leser vil være enten hobbyblogger, bedriftsblogger eller karriereblogger (Moen). Etter snart halvannet år på dette studiet, overveier jeg å opprette en karriereblogg. En slik blogg kan være en fin måte å synliggjøre meg selv og tema jeg er opptatt av på overfor mulige samarbeidsparter eller arbeidsgivere. Samtidig er jeg redd for å starte opp før jeg har nok tid til å følge den opp på skikkelig. Inntil videre begrenser jeg meg derfor til å planlegge og forberede, og har funnet mange tips og råd i Ida Jacksons humoristiske bok om sosiale medier.

Jeg er i økende grad en eBorger og en eSkribent. Jeg var tidlig ute. Det gir muligheter. Forlagene er ikke der ennå og en del lesere er ikke der ennå. Men de kommer etter, snart. Flott, tenker jeg, og fortsetter å spesialisere meg innen digital publisering.

Se mulighetene!
Hittil i teksten har jeg hovedsakelig løftet fram muligheter og gode egenskaper. Selvfølgelig har jeg begrensinger og mindre flatterende sider også. Mange. Likevel tenker jeg at det ikke er like viktig å utbrodere dem her. Så lenge jeg er klar over dem og tar hensyn til dem, mener jeg det er viktigst å fokusere på mulighetene. Løfte opp og frem det som er bra og som kan bli noe. Akkurat som da vi pitchet (presenterte) for ulike forlag på forrige studiesamling. Mange var godt forberedt. Jeg var ikke. Årsaken var at jeg ikke har noe klart masterprosjekt å pitche ennå. I stedet for å la være å si noe, presentere jeg noe det kanskje kan bli. Slik prøvde jeg å skape et rom for meg selv og kompetansen min og øve meg på å selge meg inn. Akkurat som jeg gjør i denne artikkelen. Og som jeg har planer om å gjøre mer av ved å delta mer aktivt på blogg og i nettdebatter. Så får det heller bli litt selvskryt innimellom. For hvis ikke jeg har troen på meg selv, hvem andre vil få det da? Det gikk i hvert fall tydelig frem av tilbakemeldingene fra forlaget etter pitcherundene våre. Du må være overbevisende, hvis ikke faller du igjennom. Og det er det jo ingen som vil.

Muligheter og begrensninger er som et tveegget sverd. I enhver mulighet finnes det begrensninger, og i hver begrensning finnes nye muligheter. Slik virvler vi kontinuerlig rundt i en evig runddans av muligheter og begrensninger, fordeler og ulemper. Alt vi velger eller velger bort får konsekvenser for noe annet. Jeg sier for eksempel ja til for mye. Har for mange jern i ilden. Vil for mye. Skriver for langt. Får alt for liten tid. Det kan medføre stress og halvgjorte oppgaver. Men det kan også gi fler inntrykk og mer skrivetrening. Skriver jeg kort og raskt, mister jeg noe annet på veien i stedet. Mangel på interesse kan også bidra til å begrense mine faglitterære muligheter på ulike områder. Jeg er for eksempel ikke spesielt interessert i å skrive anmeldelser. En ting jeg derimot har er interessert i, er forskningsformidling, gjerne på litt utradisjonelle måter og rettet mot litt utradisjonelle målgrupper. Her er interessen så stor at det blir masteroppgave av det. Uansett hva vi gjør, handler det hele tiden om vurderinger og valg. Hva som er begrensninger og muligheter vil variere fra situasjon til situasjon. Men de spiller alltid på lag og utfyller hverandre.

Enere og nuller
Statistikken viser at leserne er på vei over fra perm til skjerm. Forfatterne går på kurs for å lære å bruke skrivekunnskapen på flere måter og i flere medier. Likevel nøler forlagene med å satse digitalt. De er redde for hva det vil gjøre med inntjeningen. Det er bokhandlene også. Mange av bibliotekene er imidlertid i ferd med å ta grep og beveger seg fra å være boksamlinger til å bli møtesteder. Tirsdag 30. oktober åpner Nasjonalbiblioteket for eksempel utstillingen ”All verdens kunnskap. Leksikon fra perm til skjerm”. Gjennom prosjektet Bokhylla har Nasjonalbiblioteket også digitalisert 114 500 bøker fra 1809 til 2009 og lagt dem ut i sin helhet slik at alle som vil kan lese. Det går fremover.

Digitaliseringen bryter ned skiller mellom ulike sjangre og mellom produsenter og konsumenter. Bredbåndene vil bli enda bredere og få plass til mer, bedre og raskere innhold. Utviklingssjef Svein Arne Brygfjeld ved Nasjonalbiblioteket tror at alle bøker snart vil finnes på nett i en eller annen form. Det tror jeg han har rett i. Når det skjer, vil antall solgte papirbøker gå ned og antall nedlastninger opp. Det bør forlag og forfattere innse og tilrettelegge for. Jeg forbereder meg allerede for fullt. Betyr det at det står 1-0 til meg? Jeg håper det!

–  –  –
Et lite tankekors sånn på tampen Tid er som nevnt noe som ofte begrenser meg. Jeg har derfor måttet nedprioritere ekstra skriving denne høsten. En rask etterlysning etter bidrag til en skrivekonkurranse i bladet Stemmer fikk imidlertid et lite dikt til å ramle utover tastaturet mitt. Jeg sendte det til og med inn! For et par uker siden fikk jeg en e-post fra redaktøren, som kunne fortelle at det var kommet inn 36 bidrag til konkurransen. Mitt var ikke blant de tre vinnerne, men juryen anbefalte å trykke det likevel. Det var morsomt, men oppleves likevel litt paradoksalt at når jeg, som nesten bare skriver tidkrevende og bearbeidet sakprosa, først blir publisert, er det med et kort og hastig skjønnlitterært bidrag med tittel Underveis…
–  –  –

Anvendt litteratur

  • Andreassen,T. (2006): Bok-Norge, Oslo: Universitetsforlaget (3. utg. 2. opplag 2012)
  • Hoem, J. Schwebs, T. (2010). Tekst 2 null. Nettsamtalenes spillerom. Oslo: Universitetsforlaget
  • Jackson, I. (2010): Sosiale medier. Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset. Oslo: Aschehoug
  • Moen, T. (2012) 123Blogg. Oslo: CappelenDamm Akademisk
  • Rich, Jason, R. (2006). «Understanding the Pros and Cons of Self-Publishing» i Self-Publishing for Dummies. Wiley: Wiley Publishing
  • Rustad, H.C. (2012) Digital litteratur. Oslo: CappelenDamm Akademisk. Kapittel 3 Multimodal digital litteratur.
  • Tidsskriftforeningens tidsskriftskole
  • Todal, P. A. (2009). «Den store skilnaden. Om den digitale vekkinga som heimsøkjer våre bibliotek» i Prosa 03/09
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: