Forskningens språk

5 nov

– Akademikere bruker språket engstelig og defensivt, som et slags verneutstyr. Men om man skriver helt uangripelig, blir det man skriver også ganske uleselig og dessuten nokså uinteressant, sa professor i sakprosaforskning ved UiB, Anders Johansen på seminaret ”Ut med språket!” i Oslo 25. oktober 2012.

Les mitt referat fra Anders Johansens innlegg på seminaret her:

Forskning og formidling – to sider av samme sak
Det er lett å få inntrykk av at spørsmål om formidling oppstår først når målgruppen er en annen enn forskerkolleger. Vi snakker om forskning og formidling som om dette var to forskjellige ting. Men forskning er alltid, og så å si fra første sekund, også forskningsformidling. Å arbeide med kunnskap er også å anstrenge seg for å oppfylle noen formkrav med sikte på noen mottakere i en bestemt situasjon. Forskningsartikkelen er en sjanger og stiller noen krav. Kollegene er én målgruppe og krever én bestemt måte å behandle stoffet på. Dette stimulerer forskning på noen måter. Men dette er langt fra den eneste måten å forske og formidle på, og slett ikke alltid den mest tjenelige.

Kommunikasjonssituasjonen påvirker innsikten
Terje Tvedt er opptatt av kommunikasjonssituasjonens betydning for forskningen og hvordan nye og uventede innsikter kan oppstå hvis vi skifter ståsted og ser på tingene fra en annen vinkel. Dette kan vi oppnå ved å velge en annen kommunikasjonssituasjon enn vi vanligvis gjør, en annen målgruppe. Å bryte vanens makt kan virke skjerpende og gjøre at vi må tenke gjennom en del ting vi tar for gitt på nytt. Dette kan virke åpnende og utfordrende og reise andre spørsmål og kreve andre presiseringer. Å stadig henvende seg til samme publikum kan virke konserverende. For å komme løs fra vanetenkning er det viktig å tvinge seg selv til å se på saken fra en annen side.

Valg av målgruppe og fremstillingsform påvirker spørsmålene man stiller, undersøkelsene man gjør og hvordan man fremstiller stoffet. Utforskning av saken på forskjellige måter kan sette oss på sporet av andre kilder enn før og vi kan bli oppmerksom på andre sider av dette kildestoffet og hva det kan bety. Formidlingen får oss til å snu og vende på stoffet og blir slik et eget forskningsverktøy.

Skriftspråket som tenketeknologi
Sak og form er ikke motsetninger. Arbeidet med språket er tvert imot ofte selve hovedsaken i det faglige miljøet. Skriftspråket er tenketeknologi. Det er i strevet med uttrykket at man når frem til det faglige innholdet. Selve skriveaktiviteten bidrar til å tydeliggjøre og skjerpe stoffet. Nye tanker oppstår underveis i arbeidet med å finne et egnet uttrykk, et eget språk. Jo mer aktivt man tar det i bruk, jo grundige tenker man på saken.

Man må tenke skarpere for å skrive enklere
Allmenngjøring betyr ikke trivialisering. Ved å skrive enklere, må man tenke skarpere. Tenke gjennom mange ting man ellers tar for gitt, for eksempel ved å unngå sjargong og finne andre ord på hva man egentlig ønsker å si. Å tenke er å overveie språklige alternativer. Underveis dukker det noen ganger opp noe helt nytt, noen nye tanker. Motsetningen mellom faglige og litterære hensyn er ofte ikke så stor. Ofte vil anstrengelser for å skrive godt og til mange også gi faglig uttelling.

For språket er ikke bare et rent kommunikasjonsmiddel. Det er også et undersøkelsesmiddel. Vi tenker og forstår i språk. Kunnskapen blir til i det man skriver den frem. Gjennom strevet med ord og setninger, utvikler vi vår kjennskap til saken, vi utfordrer og klargjør våre tanker og organiserer oppdagelsen av stoffet. Skrivearbeidet orienterer dermed hele forskningsprosessen fra først til sist, fra man utformer en problemstilling til man foretar analyser og presenterer resultater. Kvaliteten på hver enkelt operasjon underveis avhenger av forskerens språkforståelse og litterære ambisjon. Skrivingen er den mest sentrale, vitenskapelig metoden. Skal man beherske den, må man være lommekjent i språket.

Norsk eller engelsk?
Selv om man behersker engelsk godt, vil mange ikke kunne det godt nok til å bruke dette som tenketeknologi, fordi det blir lettere å falle tilbake i gjengse uttrykksmåter uten å merke at man gjør det. Utforskningen bør derfor skje på morsmålet eller det språket man lever sitt liv gjennom, og eventuelt heller oversette resultatet etterpå.

På den annen side, ved å nærme seg saken gjennom et annet språk, som kanskje også er en annen kultur, kan samtidig være stimulerende og klargjørende. Å måtte skrive om kan være det samme som å tenke på nytt. Fingerspissfølelse er imidlertid viktig også i forbindelse med oversettelsen.

Tellekantkulturen
Tellekantreglementet skiller mellom vitenskap og andre former for kunnskap. Som vitenskapelig arbeid gjelder i dag offisielt bare tidsskrift eller bøker utgitt på spesialiserte forlag. De fleste er engelskspråklige. På den måten styres forskningen inn i fora som er lukket for store deler av verden omkring. Slik risikerer vi at forskningen blir avskåret fra samfunnsdebatten. Kunnskapen får en form som utelukker folk flest. Hvordan skal forskerens arbeid gi mening da?

Forskningen skal legge til rette for samfunnets selvrefleksjon og kommunisere med den opplyste allmennheten. Med ambisiøse verk på forståelig norsk har en rekke forskere nådd langt utover sitt eget fagmiljø. De er fagfolk, men også intellektuelle og skribenter som kan kommunisere med et stort og sammensatt publikum. Offentligheten er et forum for tverrfaglig, tverrvitenskapelig kommunikasjon. En artikkel trykket i et norsk eller nordisk tidsskrift kan stimulere til fagdebatt blant nasjonale fagpersoner. Ettersom mange fag har betydning på kvaliteten på samfunnet vårt, er det avgjørende viktig at denne type kommunikasjon ikke blir blokkert.

Kanskje er det ikke i internasjonale tidsskrift man vil møte den mest oppdaterte fagfellevurderingen, på grunn av manglende kjennskap til nasjonale forhold. Slik kan misvisende informasjon slippe gjennom kontrollen. Skal vi sikre levelige kår for forskningen, må vi ikke bare ha én global arena, men mange og til dels overlappende arenaer som nødvendigvis må innebære ulike typer oversettelse. Koblingen til offentligheten er en viktig kvalitetskontroll for å sikre dialog om funnene.

Språket som verneutstyr
Å skrive godt er å forplikte seg til saken på en sånn måte at både tankeinnholdet og det språklige står frem klart og påfallende. Ikke alle har mot til det i akademisk sammenheng. Ofte er det vel så viktig å gardere seg. Å strekke seg er å risikere noe, men her kan det like gjerne handle om å pakke inn innholdet i så mye om og men at det blir helt uangripelig. Den typiske akademiske holdningen er engstelig og defensivt. Språket brukes som verneutstyr. Det er farlig å uttrykke seg klart, man kan bli tatt for noe. Dermed faller språket. Når teksten er uangripelig, er det som regel også blitt nesten uleselig og i hvert fall temmelig uinteressant. Det er derfor viktig å være på vakt mot dette og i stedet verdsette skriving for allmennheten.

Johansen fremhever flere idealer til faglig skrivearbeid, blant annet:
• Vilje til språklig gjennomarbeiding, å skrive på alvor
• Forpliktelse til saken selv og til oppgaven
• Klargjøre og nyansere

Litterære kvaliteter i fagformidlingen
Det går an å skrive godt og dårlig på mange forskjellige måter. Virkeligheten er sammensatt og stoffet kan være krevende. Hva det vil si å skrive godt, må vurderes på nytt i hvert enkelt tilfelle. Hva vil vi ha fatt i her? Hva vil vi utrette? Det gjelder å finne en skrivemåte og stil som kan egne seg til å realisere nettopp dette prosjektet. Ikke la spørsmål om form hvile.

Faglitteratur har eller bør ha sine egne standarder for litterær kvalitet. Litterær kvalitet er en faglig ressurs. Litterære virkemidler trenger ikke være grep hentet fra diktning og fiksjonslitteratur. Vi trenger fokus på litteratur som åpner mot hele sakprosafeltet, og for skrivelysten. En tekst har visse litteraturpreg hvis den språklige formen er viet særlig oppmerksomhet og merkes som en glede ved lesningen. Det gjelder ikke bare fortellende fremstillinger, men også analytiske, resonnerende og teoretiske. Kravet om språklig overskudd kan ikke være reservert for noen bestemt sjanger. Litteratur = å ta anstrengelsene med å skrive på alvor. Johansen bruker Østberg som godt eksempel: Han har innsikt i skrivearbeidets betingelser og vilje til å ta dem på alvor. Tankene er avklart, setningene er gjennomskrevet, ingenting er inneforstått.

Det kan være mye å hente i litterære former for å gjøre stoffet mer levende for leserne, men også for at forskerne selv skal foreta grundige undersøkelser av saken. Når det gjelder skrivekunst, bør vi ikke nekte oss noe fra det skjønnlitterære området, ikke for å dikte, men for bedre å gripe sider av en virkelig verden.

Sa Anders Johansen.

Reklamer

2 kommentar to “Forskningens språk”

  1. Truls Eskelund // teskelund 6. november 2012 kl. 20:16 #

    Jeg rett og slett digger dine innlegg – og lærer utrolig mye! Tusen takk … ;-))

    • Mona K. Haug 7. november 2012 kl. 21:50 #

      Hyggelig at du leser og finner noe nyttig i innleggene mine, Truls! :o)

      På forrige samling snakket vi en del om Anders Jjohansens nye bok «Kunnskapens språk» og fikk utdelt første kapittel derfra i tilfelle vi ønsker å legge det opp som pensum. Innlegget over dekker det meste av det som omtales i denne artikkelen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: