Anslaget i 100 % menneske

26 Mar

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

100 % MENNESKE
– en musikalsk dokumentar om å være seg selv fullt og helt

.

Fakta om filmen:
Tittel: 100 % MENNESKE
Sjanger: Dokumentar
Nasjonalitet: Norsk
Produksjonsår: 2004
Lengde: 127 minutter
Sensur: Tillatt for alle
Manus og regi: Trond Winterkjær og Jan Dalchow
Foto: Frank Alvegg
Musikk: Stein Berge Svendsen
Medvirkende: Monica Voilås Myklebust, Sissel Voilås m.fl.
Skuespillere: Patrick Markholm, Martin Osvold, Michael Justiniano 
Produsent: Jan Dalchow
Produksjonsselskap: Dalchows verden
Distribusjon: Exposed Film
Finansiert av: Norsk filmfond, Nordisk film og tv fond, Fond 
for lyd og bilde, Vestnorsk film­senter, Statens skolefilmutvalg, 
Barne- og familiedepartementet, Sosial- og helsedirektoratet, 
Rogaland fylkes­kommune, SVT, YLE, RUV, Nordisk Film 
Post Production AS og Snitt Film.
 .

.
– Jeg ble mer og mer jente, mens kroppen min ble mer og mer gutt. Til slutt ble frustrasjonen min så stor at jeg måtte si til meg selv; nå må du gjøre noe eller dø. Heldigvis valgte jeg å gjøre noe.

I dokumentarfilmen 100 % menneske får du møte Monica Voilås Myklebust fra Egersund. Da hun ble født, trodde foreldrene at de hadde fått en gutt og kalte henne Morten. Litt over tjue år etter korrigerer Monica kroppen kirurgisk for at den skal passe mer med hennes egentlige kjønn. Det blir en forvandling med både tårer og gleder.

Ettersom filmens hovedperson utfordrer kjønnsrollene, ønsket regissørene på sin side å utfordre dokumentarfilmformen.  De gir Monica et videokamera og ber henne filme det som faller henne inn fra de siste seks månedene før og de første tolv månedene etter operasjonen. Deretter plukker de ut klipp fra de 60 timene med råmateriale hun leverer og syr dem sammen med intervjuer, dramati­se­ring­er og musikalske innslag. Ideen til sistnevnte kom fordi Monica i videodagboken tyr til sang når hun har problemer med å formidle følelsene sine med egne ord.

Filmen er vist på kino og TV i flere land og ble nominert til Gullruten for beste TV-dokumentar i 2006. Den har også deltatt på en rekke festivaler.

Se trailer for filmen her.
.

Kort beskrivelse av anslaget i filmen
Filmen starter med at skjermen er svart. Det er helt stille. Så dukker det opp en hvit tekst som forteller at Monica har filmet seg selv i en periode. Mens teksten fades ut, starter rolig piano­musikk. Et mørkt videokamera dukker opp mot den svarte bakgrunnen. Både kameralinse og kameraskjerm peker mot tilskuerne. Det kommer bilder og lyd fra skjermen. Kanskje ser noen på noe som er filmet tidligere. Eller kanskje det vi ser filmes akkurat nå?

På den lille kameraskjermen ser vi at det sitter en dame på gulvet i et rom og ser på noe hun holder i hendene. Vi regner med at det er hovedpersonen, Monica, som nettopp ble presentert på tekstplakaten. I bakgrunn ser vi rot og banankasser. Kanskje hun flytter? Eller går gjennom gamle ting fra loftet? Dama på bildet utbryter henført ”Åh!” ”Åååhh!” Så ser hun rett inn i kameraet.

”Her skal du få se bilde av meg da jeg gikk i sjette klasse”, sier hun mens hun lener seg frem. Bildet fra kameraet utvides og dekker hele skjermen. Monica holder frem et bilde og ler.  ”Sånn så jeg ut da”, sier hun, og ser på bildet igjen. ”Jeg må jo bare innrømme at jeg var en jævla søt gutt, med sidesleik og det hele.” Hun ser på bildet litt lenger. ”Faen, jeg var en veldig søt gutt når jeg var liten, asså!” sier hun igjen og legger ned bildet mens filmen går i svart.

Vi skimter en lyskilde øverst i venstre hjørne, kanskje sola eller en lyskaster?  Volumet på musikken øker. Produksjonsselskapets navn dukker opp på skjermen. Bakgrunnen blir litt mindre mørk og det dukker opp små, digitalt skapte lysglimt rundt på skjermen. Lyskilden oppe til venstre blir større. Plutselig bryter en hvitkledd skikkelse inn fra øvre høyre bildekant og stuper inn i bildet, som viser seg å være vann. Store og små luftbobler stiger opp langs kroppen mens den går i bue ned gjennom vannet. Vi skjønner at det er Monica. Det glimter rundt henne i vannet, som ildfluer. Mens Monica forsvinner ut av bildet til venstre, dukker filmens tittel opp: 100 % MENNESKE. Lysglimtene blir større og glir inn i hverandre. ”Det er kult å leve”, sier en stemme som vi gjenkjenner som Monicas. ”Absolutely.”

Mens luftboblene i vannet stiger opp og volumet på musikken senkes litt, hører vi at Monica sier ”Spennende. Godt å kjenne på at du er i ferd med å bli et mer og mer helt menneske.”  Bilder fra kameraet dukker opp igjen. Vi ser at Monica ligger i sengen og snakker. ”OK, jeg har en del av min kropp som er mannlig biologisk, men det er på en måte greit. Kroppen min kan jeg ikke gjøre så mye med før jeg har fått operasjonen. Det er en utfordring, det er ikke lett,” sier hun. Vi ser at hun tenker og biter seg i underleppa. Mimikken underbygger det hun sier og gir troverdighet til det vi ser og hører. Bakgrunnsmusikken stanser og bildet går i svart. Anslaget er slutt og filmen er i gang.

 .

Bilder fra filmen

Bilder fra filmen


Anslagets hovedfunksjoner
Åpningssekvensen, eller anslaget, er en sentral del av enhver film. Den tilsvarer det som i klassisk tale-retorikk kalles exordium (innledning). Ved hjelp av exordium ønsker taleren å skape kontakt med publikum, vinne tilhørerens oppmerksomhet og velvilje, etablere sin egen troverdighet og skape forventninger til det som skal komme. På samme måte forsøker filmskaperen i anslaget å presentere filmens sentrale tema, hovedperson(er) og hovedkonflikt, samt anslå filmens forteller­måte og grunnstemning (1-4). Slik skapes det en slags kontrakt mellom filmen og seeren om hva man er i ferd med å få se. Som ved talens exordium, er anslagets viktigste funksjon likevel som regel å fange tilskuernes interesse slik at de fortsetter å se resten av filmen.

Anslaget i 100 % menneske starter med å peke på en sentral fortellermåte i filmen, nemlig at Monica filmer seg selv. Dette kan gi assosiasjoner til både reality-TV og til egen­doku­men­ta­sjon og selvpublisering ved hjelp av nye digitale muligheter (5). Grepet lar seerne komme tett på hovedpersonen og bidrar trolig til at det kommer opp tema som ikke ville kommet naturlig i intervjusituasjoner.  Det påvirker bildenes kvalitet i forhold til lyd- og lyssetting, valg av kameravinkel osv, men kan samtidig gi en økt følelse av autentitet og nærhet. Dette bidrar til å understreke dokumentarformen.

Det første filmklippet som vises på kameraskjermen tar oss med rett inn i handlingen (in medias res), hvor Monica sitter og ser på gamle bilder. Vi forstår at hun er filmens hovedperson og protagonist. Plutselig ser hun rett på oss og snakker til oss. Dette grepet bidrar til å opprette kontakt mellom film og seer og trekke tilskuerne inn i handlingen. Filmens sentrale tema presenteres nesten med en gang. Monica ble født som gutt. Nå er hun en ung kvinne. Vi forstår raskt at filmen kommer til å handle om hovedpersonens prosess fra det ene til det andre, og kanskje også hva denne prosessen har kostet. Det skaper forvent­ning­er til filmens videre innhold. For hva skjedde egentlig på veien fra Monica var en gutt i sjette klasse til hun ble den hun er i dag? At temaet transseksualitet er tabubelagt, kan bidra til å vekke økt interesse for filmen hos en del tilskuerne, samtidig som det kan skyve andre bort. Måten anslaget presenterer temaet på kan bli utslagsgivende for hvem som fortsetter å se og hvem som skrur av.

Bildene Monica holder opp mot kameraet fungerer som sannhetsvitner om at det hun forteller er sant og hentet fra virkeligheten (6). Slik signaliserer anslaget at det som fortelles er dokumentarisk, ikke fiksjon. Dette bidrar til å bygge opp under filmens troverdighet.

Mens Monica er synlig og hørbar og henvender seg direkte til seerne, er regissørene bare indirekte til stede som fortellere gjennom det Bill Nichols kaller “a voice of perspective” (7). Som Michael Rubbos i filmen ”Daisy: The Story of a Facelift”, legger de inn sitt eget perspektiv på temaet i måten de organiserer og presenterer filmen. Gjennom valg av teknisk utstyr, kameravinkler, bildeutsnitt, lydopptak, klipping, effekter, lydlegging og liknende forsøker de å få oss til å se virkeligheten slik de ser den (5). De dramatiserte situasjonene og musikalinnslagene som filmen reklamerer med i omtaler og på DVD-omslaget, finner vi få spor av i anslaget. Scenen hvor tittelen presenteres antyder likevel at det kan dukke opp formgrep som ikke er så vanlige i dokumentarfilmer underveis, for eksempel i form av poetiske bilder à la bassengdykket og kanskje også fiksjon eller fantasi (hvis vi tolker de animerte lysglimtene i den retningen).

Mesteparten av anslaget holdes i en nær og direkte tone, bortsett fra den poetiske tittelscenen hvor Monica glir sakte gjennom vannet omgitt av luftbobler og animerte lysglimt. Diegetisk lyd fra Monicas stemme og kontentum bidrar til å skape atmosfære, mens ikke-diegetisk bakgrunnsmusikk, farger og lyssetting tas aktivt i bruk for å skape stemning og tone. Slik ønsker regissørene å påvirke tilskuerens følelser og estetiske sans (2). Til tross for at temaet i filmen kan virke alvorlig og tungt, bidrar måten Monica snakker om livet sitt på til å gi anslaget et lett og humoristisk preg. Slik antyder anslaget at filmen vil by på mer latter enn tårer.

På slutten av anslaget blir også hovedkonflikten i filmen presentert. Monica er en kvinne fanget i en manns kropp. Derfor føler hun seg ufullstendig. Men hun har løsningen i sikte og gleder seg til å bli ”et helt menneske” gjennom operasjon. Samtidig går det frem at prosessen hun skal gjennom ikke bare er enkel. Kanskje kjenner hun et snev av tvil. Kanskje gruer hun seg til operasjonen. Kanskje er hun spent på hvordan livet vil bli etterpå. Spenningen og forventningene øker. Slik ønsker regissørene å få tilskuerne på kroken, slik at de blir med videre i filmen.

Vurdering av grepene i anslaget og anslagets forhold til resten av filmen
Anslaget i 100 % menneske følger langt på vei læreboka, ved at det varer i to til tre minutter og presenterer én scene som ikke forandrer seg i tid eller rom. Sekvensen vises før og parallelt med de innledende tekstene og gir mottakerne en forsmak på hva de har i vente innholds­messig (2).

Hovedpersonen presenteres på en direkte og interessevekkende måte. Hovedtemaet i filmen er identitet, kropp og kjønn. Overført til Cristopher Bookers grunnfortellinger, passer hovedfortellingen inn i kategoriene ”The Quest”, ”Rebirth” og ”Comedy” (2).  Filmen tar også opp tema som å være annerledes, mobbing, selvmord og seksualitet. Som følge av dette har den blitt vist til elever i ungdomsskole og videregående skole i forbindelse med undervisning om identitet, kropp og seksualitet.

Hovedkonflikten i filmen handler om å være født i feil kropp. Dette er i utgangspunktet en konflikt med naturkreftene, men komplikasjonen kan også føre til at hovedpersonen kommer i konflikt med seg selv, familie, venner og/eller mer perifere personer eller samfunnet for øvrig (2).

Filmen operer med fortellere på flere nivåer. Mest synlig er Monica, som fungerer som en aktivt deltakende forteller som tar kontroll over sin egen fortelling og deltar med både stemme og kropp (5). En slik fortellerform tilsier at filmen er en interaktiv dokumentarfilm. Likevel er dette først og fremst en observerende dokumentarfilm, med to tilbaketrukkede fortellere/­regissører som representerer Monica. Ettersom de i korte sekvenser av filmen også synliggjør prosessen med å fremstille virkelighet på film og slik benytter virkemidler som tematiserer filmens egen tilblivelse, kan vi også se filmen som en reflekterende dokumentarfilm eller metafilm. Eksperimenteringen med form og estetikk gjennom musikkvideoliknende innslag og scener i bassenget gir dessuten filmen preg av poetisk dokumentarfilm. Filmens rekon­struerte scener med dramatisering av situasjoner Monica har opplevd i fortiden bidrar i tillegg med dokudrama. (3, 8).

Alt i alt synes jeg anslaget i 100 % menneske gir en god presentasjon av filmen i miniatyr (mis en abyme) ved at den raskt introduserer hovedpersonen, det sentrale temaet og hovedkonflikten. Når det gjelder fortellermåte, tar filmen i bruk i overkant mange former. Ikke alle er like hensiktsmessige eller vellykkede. For eksempel fungerte musikkinnslagene trolig bedre på idéstadiet enn som realitet. Johannes Brun skriver følgende om dette grepet i sin anmeldelse av filmen i Gaysir 27. januar 2005: «[Musikkvideoene] virker malplasserte og distanserende, og bidrar heller til å fremmedgjøre publikum for personen vi egentlig skulle bli bedre kjent med. Hun spiller plutselig en artistrolle istedenfor å være den ærlige jenta vi begynner å forstå.» Jeg er enig i denne vurderingen. Ettersom de alternative dokumentargrepene nesten ikke berøres i filmens anslag, går jeg imidlertid ikke nærmere inn på dette her.

Ting tar tid
Første gang jeg så denne filmen, var på festpremieren i Oslo 4. februar 2005. Ikke fordi jeg var spesielt opptatt av temaet eller utradisjonelle dokumentargrep, men fordi jeg kjenner en av regissørene og ble invitert. Jeg visste lite om transseksualitet og mente dokumentarfilmer burde speile virkeligheten mest mulig objektivt og realistisk.

Åtte år senere er en del forandret. Eksperimentering og mangfold er blitt vanligere og vekker mindre oppsikt, både når det gjelder identitet, kjønn og dokumentarfilm­produksjon. Om det noen gang blir full aksept for det som bryter med normene, gjenstår å se. Men vi er på vei. Akkurat som Monica.

Referanser:

1.   Engelstad A. Forelesningen «Anslaget – filmens viktigste sekvens?». Høgskolen i Vestfold2013.

2.   Engelstad A, Tønnessen ES. Filmen forteller. In: Engelstad A, Tønnessen ES, editors. Film – en innføring. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2011. p. 27-70.

3.   Hausken L. Dokumentarfilmen. In: Larsen P, Hausken L, editors. Medievitenskap 2. Bergen: Fagbokforlaget; 1999. p. 205-19.

4.   Brinch S. Anslagets blikkfang. In: Gjelsvik A, Iversen G, editors. Blikkfang Fjernsyn, form og estetikk. Oslo: Universitetsforlaget; 2003. p. 30-44.

5.   Sørensen B. Dokumentarfilmens dilemma: mellom argument og fortelling i den digitale tidsalder.  Å fange virkeligheten Dokumentarfilmens århundre. 2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget; 2007.

6.   Hausken L. Personlig og politisk dokumentarfilm. Et medieetisk perspektiv på Kroppen min.  Medieetikk Studier i estetisk medieanalyse. Oslo: Scandinavian Academic Press; 2009. p. 109-51.

7.   Nichols B. Introduction to Documentary. Indiana: Indiana University Press; 2010.

8.   Engelstad A, Tønnessen ES. Filmens sjangre. In: Engelstad A, Tønnessen ES, editors. Film – en innføring. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2011. p. 140-5.

 

Kilder på nett:

.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: