Ny tid for narrativer

30 Apr

På første studiesamling i emnet Dokumentartekster for film og fjernsyn foreleste Arne Engelstad om narrativisme, anti-narrativisme og nynarrativisme.

Narrativismen:
Til ca 1980. Folk flest trodde på de store fortellingene. De stolte på fakta og dokumentar, og hadde glemt litt at fortelleren valgte til og fra og at man som mottaker tok på seg et bestemt sett «briller».

Anti-narrativismen:
Fra ca 1980 til ca 2000. Nå tok man av brillene. Det ble utviklet teori om narratologi og økt bevissthet om at fortelling er retorikk/»briller». Mindre fortelling og fokus på forløp, økt fokus på logikk, fakta og argumenter.

Ny-narrativismen:
Fra ca 1990 til nå: Økt fokus på fortelling igjen. Legger vekt på fortellingens betydning for å forstå. Ny interesse for det biografiske, for eksempel selvbiografi og selfremstillende dokumentar. Vi vet at det ikke er én sannhet, men at alt er tilrettelagt på en eller annen måte, gjennom utvalg, presentasjon og rekonstruksjon.

Narrativer i dokumentarfilm
En dokumentar er en fri, kreativ behandling av virkeligheten, preget av filmskaperen. Det er en fortelling, preget av seleksjon/utvalg og kombinasjon/hvordan de ulike delene taler sammen.

Mottakeren og resepsjonen
I boka ”Poetikken og politikken” er Arne Engelstad opptatt av mottaker og resepsjon (kap 4). Her er han blant annet opptatt av det narratives virkning på oss og hvordan forutsetningene for resepsjonen er knyttet til den eller de mottakerrollene som er innebygget i teksten. I tillegg peker han på virkningene av resepsjonen på den faktiske, empiriske mottaker. ”Med overgangen fra tekstnivå til resepsjonsnivå tar framstillingen skrittet fra fiksjonens til virkelighetens verden, selv om resepsjonen kanskje best kan karakteriseres som en dobbeltilstand – fiksjon og virkelighet på samme tid”, skriver han.

Åpne og lukkede fortellinger er begge teksttyper der mottakeren i forskjellig grad er underordnet teksten. ”You cannot use the text as you want it, but only as the text wants you to use it”, sier Umberto Eco. De lukkede, gjennomstrukturerte fortellingene har størst potensial til å forføre mottakeren.

Mer om ny-narrativismen
Med ny-narrativismen startet eksperimentering med fortellerformen (narrativene), hvor man i økt grad tok i bruk fragmenterte fortellinger, metatekst og teknikker som tradisjonelt blir sett på som mer «poetiske». Bevegelsen ble startet av de to poetene Robert Glück og Bruce Boone i San Fransisco på slutten av 1970-tallet, og begrepet «Ny-narrativisme» ble første gang brukt i Steve Abbots tidsskrift Soup.

– Postmodernismen selger ideen om det suverene individ som hele tiden kan skape seg selv ved å anskaffe nye livsprosjekter og identiteter. Den postmoderne narrativismens idé om «alt» som en fortelling er på sitt beste en frigjørende tanke for det lille mennesket, på sitt verste en ideologisk skapning som stimulerer til ansvarsløs og passiv aksept av den ytre verdens sosiale og politiske landskap, skriver Ole Jacob Madsen i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 46, nummer 2, 2009.

Det narrative ser ut til å være nært knyttet til menneskelig erkjennelse og livsoppfatning. Dette henger sammen med det narratives retorikk. Narratologien er et redskap til å gjenkjenne fortellingens strukturer og virkemidler. Fortellingen har makt til både å frigjøre og forføre. Samtidig er det ingen som forvalter den ene og sanne Fortellingen om verden. Det kan tenkes mange mulige fortellinger om den. Hvem får lov til å fortelle, hvem forteller de til og i hvilken hensikt?

Det narrative handler om struktur, men ikke om en hvilken som helst struktur. ”Narrativity is one of the large categories or systems of understanding that we use in our negotiations with reality”, skriver Peter Brooks i innledningen til Reading for the Plot 1984. Vi bruker fortellingen som et kognitivt redskap i både identitetsbygging og selvforståelse og når vi formulerer egne erfaringer. Når vi skal forklare for andre hvem vi er og hvordan vi har det. Når vi prøver å komme til klarhet i våre liv. Når vi ser tilbake på det vi har gjennomlevd, leter etter sammenheng, finner forklaringer, oppdager muligheter, ser fremover. (Ivar Asheim: Mer enn normer. Grunnlagsetikk 1994: 135)

Den narrative vendingen
På 1800-tallet ble fortellingens form ansett som den selvfølgelige måte å speile og beskrive virkeligheten på. De narrative konstruksjonene opplevdes ikke som tankeformer, men som direkte overensstemmende med virkeligheten. Virkeligheden er en udvikling, er historie, er en irreversibel kæde af årsag og konsekvens (Holmgaard 1994:12).

På 1900-tallet kom anti-narrativistiske strømninger med nye perspektiver. Fokuset på tekstens innhold avløses av en oppmerksomhet på teksten selv, dens form, struktur og retorikk. Narratologien oppstår som vitenskap, men narrativiteten betraktes som foreldet og naiv.

På slutten av 1900-tallet blir imidlertid narrativiteten rehabilitert, sannsynligvis fordi menneskeliv og fortelling er så tett forbundet at vi med vår begrensede bevissthet rett og slett ikke kan tenke oss tilværelsen uten å ty til narrative forestillinger.

”Den narrative vendingen eller ny-narrativismen som kom rundt 1980 er imidlertid ingen gjenoppliving av den gamle troen på narrativiteten og på fortellingenes sammensmelting med virkeligheten, snarere at fortellingen som tankeform, erkjennelsesform, kognitivt skjema, har fått status som menneskets viktigste redskap til å orientere seg i tilværelsen. Samtidig er metaperspektivet fra den kritiske antinarrativistiske perioden beholdt. Forestillingene om verden blir først til når de formuleres i språket. Den nye narrativismen bygger på dette, og er bevisst på at fortellingen er en språklig struktur som man tar i bruk for å skape mening” skriver Engelstad i boka.

Man ble med andre ord oppmerksomme på at det å betrakte verden gjennom narrative briller, bare er en av flere betraktningsmåter. Denne nye bevisstheten fører til at vi gir avkall på tryggheten som de ”store fortellinger” ga. I stedet åpnes det for mange ”små fortellinger”. Ansvaret for å formulere mening blir i større grad overlatt til den enkelte. Innenfor enkelte fagfelt førte den narrative vendingen til endret praksis og nye refleksjoner. Den førte også til økt interesse for biografier.

Paul Ricoeurs Time and Narrative utgjør den filosofiske tankebase for de mange narrative retningene knyttet til spesifikke fag. Ricoeurs tanker om mimesis og narrativitet inneholder også mye refleksjon omkring resepsjon. Med resepsjonsfasen har fortellingen vendt tilbake til virkelighetens verden, som den oppsto fra. ”Forteljinga er ein av dei måtane som eg ikkje berre speglar røyndomen gjennom, men som eg skapar røyndom med”, sier Ricoeur i et intervju. ”Røyndomen er nemleg ikkje rett og slett gjeven. Han er heile tida i ferd med å verte skapt.”

(Teksten består av utdrag av mine notater fra første samling og notater etter lesing av kapittel 4 i Engelstads bok «Poetikken og politikken»)

Advertisements

4 kommentar to “Ny tid for narrativer”

  1. Truls Eskelund // teskelund 1. mai 2013 kl. 19:14 #

    Hei Mona – og tusen takk for at du deler! Dette hadde jeg mer eller mindre glemt. Så nå sitter det også. Lykke til i morgen!

  2. markildmaster 30. april 2013 kl. 14:48 #

    Glimrende om film og fortelling – og en god del mer, Mona! Spesielt fint å kunne lese før muntlig eksamen!

    • Mona K. Haug 30. april 2013 kl. 14:58 #

      Har lesedag og går gjennom notater og upubliserte bloggkladder fra samlingene. Planlegger å gå løs på pensumtekstene i kveld. :o)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: