Arkiv | Fellesemne RSS feed for this section

Muntlig eksamen, grøss og gru! Eller?

15 Dec

Erfaringene mine fra tidligere muntlige eksamener er få og ikke særlig gode. De handler om usikkerhet, nerver, vatthjerne, lite tid til å vise hva man kan og nedsatte karakterer. Vibbene var derfor ikke særlig gode da jeg møtte opp til muntlig på Bakkenteigen i morges, etter en gyngende overfart fra Moss til Horten og hektisk leting etter riktig lokale. Lettere svett svarte jeg etter beste evne på spørsmål og stikkord – om Christiansen, Selnes og Melberg, essay, metaforer og retorikk. Og masse annet. Mye om det jeg er minst opptatt av, føltes det som, og mindre om det jeg synes er mest interessant og kan mest om. Ikke fikk  jeg til å pense over på dette heller. Likevel: det var helt OK.

Hva skjer? Er det alderen? Mer erfaring? Mer trygghet? Mindre alvor? Mindre press? Eller er det et annet fokus på muntlig eksamen nå enn for tjue år siden? Eller «evalueringssamtalen», som den kalles på studiet vårt. Same shit, new wrapping? Eller mindre fokus på å avsløre hull og mer fokus på å vise frem det som er bra? Mer velvilje? Hjelp på veien? Jeg vet ikke. Tankene og følelsene mine underveis og etter samtalen sto heller ikke helt i stil med resultatet. Det er godt nytt for karakterboka, men er det godt nytt for vurderingsevnen min?

Jeg liker fremdeles ikke muntlig eksamen. Men må man, så må man. Og det må man på dette studiet. Jeg tar derfor med meg dagens erfaring og håper å lære av den til neste evalueringssamtale, slik at den kan bli en enda bedre erfaring, både i forhold til hva jeg får sagt og i forhold til følelser før, under og etterpå.

God jul så lenge!

Advertisements

Beskyttet: Eksamensmappe

6 Dec

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Pensumoversikt

21 Nov

Godt med alt som er i boks:

Pensum fellesemne høsten 2011 – Mona K Haug

 

Oppgave 3: Fagartikkel

9 Nov

Stadig flere søker og deler
helseinformasjon på nett

Andelen som søker medisinsk informasjon og helseråd på internett er økende.  I en stor, amerikansk undersøkelse svarer 61 prosent at de søker etter slik informasjon. Nesten 20 prosent har lagt ut informasjon om egen helse på nett. Tallene samsvarer med funn fra norske undersøkelser. Dette får følger for hvordan man samhandler med helsevesenet.

Av Mona K. Haug, fagjournalist ved Frambu senter for sjeldne funksjonshemninger

En undersøkelse fra Center for Studying Health System Change viser at bare 41 % har nødvendig kunnskap for å kunne administrere egen helse. Økt tilgang til informasjon via internett kan bidra til at flere får større evne til å håndtere utfordringene de møter. Økt kunnskapsnivå kan også føre til mer effektiv kommunikasjon mellom lege og pasient. Samtidig kan informasjonen man finner på nett føre til frykt eller misforståelser som fører til unødige belastninger på helsevesenet.

Les videre

Sammendrag: Essayets særmerker og topoi

30 Oct

Her kommer mitt forsøk på sammendrag av G. Haas artikkel “Essayets særmerke og topoi” fra Det norske samlagets bok «Essayet i Norge. Fjorten riss av ein tradisjon.»

Essayets særmerke og topoi

  • Særmerker er kjennetegn, egenskaper, preg eller karakteristiske trekk. (ref LEXIN)
  • I klassisk retorikk snakker man om ulike måter å konstruere eller behandle argumenter på (talemåte) som topoi. Aristoteles delte topoiene inn i «vanlige/felles» og «spesielle». Eksempler på felles topoier var blant annet lover, kontrakter, definisjoner, årsak og virkning og andre elementer som kunne dokumenteres (vitenskapelige fakta, statistikk m.m.). Spesielle topoier inkluderte mindre dokumenterbare mål som dyd, verdighet og rettferdighet/urettferdighet m.fl. (ref Wikipedia)

I artikkelen forsøker Haas å definere essayet som litterær form gjennom å se nærmere hvordan ulike personer og epoker har vurdert dets særtrekk og kilder til informasjon. Han tar utgangspunkt i Ludwig Rohners definisjon av essay: «Essayet er et kortere, avrundet og heller løst komponert, betraktende prosastykke. I en estetisk krevende form beveger det seg rundt et eneste objekt, som det ikke er mulig å måle; for det meste kritisk, syntetisk, assosierende, meningsskapende. Virtuost underholder det den fiktive partneren i en åndelig samtale, og på en opplevelsesrik måte drar det inn hans dannelse, fantasi og evne til sammenlignende tenkning.»

Les videre

Oppgave 2: Å skrive for å lære

18 Oct

Å skrive for å lære

Om oppgaveløsing som vei til kunnskap og forståelse

Jeg liker både å skrive og å lære, og har i løpet av årene gjort mye av begge deler. Som fersk student under videreutdanning er jeg likevel usikker på hva som ventes av meg fra lærere og medstudenter. Skal jeg bruke tiden på å lære mest mulig nytt, vise hva jeg allerede kan på nye måter eller bli mer bevisst på det jeg gjør og lære å tenke nytt om det? Spørsmålene etter første samling er mange og oppgaven jeg har foran meg, som først så enkel og overkommelig ut, skriker plutselig etter omfattende problematisering og definering. Men er dette egentlig nødvendig, eller gjør en slik fremgangsmåte jobben større og vanskeligere enn den trenger å være?

Livet som student kan være fullt av spørsmål og usikkerhet. Ofte er det mye å sette seg inn i, både praktisk og faglig og nye mennesker og roller å forholde seg til. Kanskje også knapphet på tid, spesielt hvis man er deltidsstudent som meg. Og konkurranseinstinkt, behov eller frykt for å måle seg selv opp mot andre. Noen blir inspirert av medstudentenes velformulerte og kreative løsninger – og at de attpåtil får det til å se lett ut! Andre føler at presset øker og selvtilliten synker. Og hva forventer egentlig lærerne? Hvor mye og på hvilket nivå? Lever vi opp til deres forventninger – og våre egne? Ønsket om å yte møter usikkerheten om man holder mål.

Men disse spørsmålene og erfaringene er da langt fra unike for studenter, tenker du kanskje. Nei, absolutt ikke, men de er ofte ekstra fremtredende for mange i akkurat denne situasjonen, svarer jeg, og kanskje spesielt i forbindelse med oppgavebesvarelser.

Les videre

Oppgave 1: Pastisj

14 Sep

Planer
– en pastisj over Ragnar Hovlands essay Reiser

Først når du er mett, trygg og del av et sosialt fellesskap våkner behovet for anerkjennelse og selvrealisering. Det mente i hvert fall Maslow. Det gjelder å ta det trinnvis, ett steg av gangen. Eller som Trond-Viggo sier: skaffe deg mat, og klær, og jobb. Og du må klare det aleine. Først da er du fri til å prøve ut hva du vil bli. For her vil du vel ikke bli? Du vil vel videre, fremover og oppover i pyramiden? Hvis ikke risikerer du å bli stående på ett og samme nivå og ende opp med aldri å få realisert deg selv. Og kanskje aleine også. Og du risikerer å slå om deg med antikverte uttrykk som at ”alt godt kommer til den som venter”. For den som venter, venter ofte forgjeves. Om man da ikke er eksepsjonelt tålmodig, og det er man som regel ikke. Da gjelder det å gjøre som Egon i Olsenbanden: å ha en plan. Og vil man første ha en plan, får man ofte det.
Noen ganger kan planene bygge seg opp nesten uten at man er klar over det. Man kan ha hatt en vag drøm langt der i det fjerne, et nesten umerkelig åndedrag av håp, eller et nyfødt ønske man knapt var klar over. Sakte, nesten umerkelig kan det vokse seg større og sterkere, kommer nærmere og kreve oppmerksomhet og handling. Andre ganger kan planene slå ned som plutselige lyn fra klar himmel. Pang og så er de der bare, uten forvarsel, som overraskende, skrikende behov som krever å bli tilfredsstilt.

Les videre