Tag Archives: essay

Sammendrag: Essayets særmerker og topoi

30 Oct

Her kommer mitt forsøk på sammendrag av G. Haas artikkel “Essayets særmerke og topoi” fra Det norske samlagets bok «Essayet i Norge. Fjorten riss av ein tradisjon.»

Essayets særmerke og topoi

  • Særmerker er kjennetegn, egenskaper, preg eller karakteristiske trekk. (ref LEXIN)
  • I klassisk retorikk snakker man om ulike måter å konstruere eller behandle argumenter på (talemåte) som topoi. Aristoteles delte topoiene inn i «vanlige/felles» og «spesielle». Eksempler på felles topoier var blant annet lover, kontrakter, definisjoner, årsak og virkning og andre elementer som kunne dokumenteres (vitenskapelige fakta, statistikk m.m.). Spesielle topoier inkluderte mindre dokumenterbare mål som dyd, verdighet og rettferdighet/urettferdighet m.fl. (ref Wikipedia)

I artikkelen forsøker Haas å definere essayet som litterær form gjennom å se nærmere hvordan ulike personer og epoker har vurdert dets særtrekk og kilder til informasjon. Han tar utgangspunkt i Ludwig Rohners definisjon av essay: «Essayet er et kortere, avrundet og heller løst komponert, betraktende prosastykke. I en estetisk krevende form beveger det seg rundt et eneste objekt, som det ikke er mulig å måle; for det meste kritisk, syntetisk, assosierende, meningsskapende. Virtuost underholder det den fiktive partneren i en åndelig samtale, og på en opplevelsesrik måte drar det inn hans dannelse, fantasi og evne til sammenlignende tenkning.»

Les videre

Oppgave 1: Pastisj

14 Sep

Planer
– en pastisj over Ragnar Hovlands essay Reiser

Først når du er mett, trygg og del av et sosialt fellesskap våkner behovet for anerkjennelse og selvrealisering. Det mente i hvert fall Maslow. Det gjelder å ta det trinnvis, ett steg av gangen. Eller som Trond-Viggo sier: skaffe deg mat, og klær, og jobb. Og du må klare det aleine. Først da er du fri til å prøve ut hva du vil bli. For her vil du vel ikke bli? Du vil vel videre, fremover og oppover i pyramiden? Hvis ikke risikerer du å bli stående på ett og samme nivå og ende opp med aldri å få realisert deg selv. Og kanskje aleine også. Og du risikerer å slå om deg med antikverte uttrykk som at ”alt godt kommer til den som venter”. For den som venter, venter ofte forgjeves. Om man da ikke er eksepsjonelt tålmodig, og det er man som regel ikke. Da gjelder det å gjøre som Egon i Olsenbanden: å ha en plan. Og vil man første ha en plan, får man ofte det.
Noen ganger kan planene bygge seg opp nesten uten at man er klar over det. Man kan ha hatt en vag drøm langt der i det fjerne, et nesten umerkelig åndedrag av håp, eller et nyfødt ønske man knapt var klar over. Sakte, nesten umerkelig kan det vokse seg større og sterkere, kommer nærmere og kreve oppmerksomhet og handling. Andre ganger kan planene slå ned som plutselige lyn fra klar himmel. Pang og så er de der bare, uten forvarsel, som overraskende, skrikende behov som krever å bli tilfredsstilt.

Les videre