Oppgave 2: Å skrive for å lære

Å skrive for å lære

Om oppgaveløsing som vei til kunnskap og forståelse

Jeg liker både å skrive og å lære, og har i løpet av årene gjort mye av begge deler. Som fersk student under videreutdanning er jeg likevel usikker på hva som ventes av meg fra lærere og medstudenter. Skal jeg bruke tiden på å lære mest mulig nytt, vise hva jeg allerede kan på nye måter eller bli mer bevisst på det jeg gjør og lære å tenke nytt om det? Spørsmålene etter første samling er mange og oppgaven jeg har foran meg, som først så enkel og overkommelig ut, skriker plutselig etter omfattende problematisering og definering. Men er dette egentlig nødvendig, eller gjør en slik fremgangsmåte jobben større og vanskeligere enn den trenger å være?

Livet som student kan være fullt av spørsmål og usikkerhet. Ofte er det mye å sette seg inn i, både praktisk og faglig og nye mennesker og roller å forholde seg til. Kanskje også knapphet på tid, spesielt hvis man er deltidsstudent som meg. Og konkurranseinstinkt, behov eller frykt for å måle seg selv opp mot andre. Noen blir inspirert av medstudentenes velformulerte og kreative løsninger – og at de attpåtil får det til å se lett ut! Andre føler at presset øker og selvtilliten synker. Og hva forventer egentlig lærerne? Hvor mye og på hvilket nivå? Lever vi opp til deres forventninger – og våre egne? Ønsket om å yte møter usikkerheten om man holder mål.

Men disse spørsmålene og erfaringene er da langt fra unike for studenter, tenker du kanskje. Nei, absolutt ikke, men de er ofte ekstra fremtredende for mange i akkurat denne situasjonen, svarer jeg, og kanskje spesielt i forbindelse med oppgavebesvarelser.